Villaksen og nasjonale laksefjorder

Finn Erlend Ødegård, daglig leder, Norske Lakseelver
"Det er synd at FHL havbruk bruker tapsfaktorene som unnskyldning for ikke å rydde opp i egne miljøproblemer"

Gjennom ulike leserinnlegg den siste tiden har oppdrettsnæringens organisasjon, FHL havbruk, kommet med krasse angrep på regjeringens forslag til Stortinget om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder og på organisasjonen Norske Lakseelvers engasjement i saken.
La meg først slå fast at Norske Lakseelver respekterer oppdrettsnæringen og har ingen ønsker om å bekjempe lakseoppdrett i Norge.

Vi aksepterer imidlertid ikke at oppdrettsnæringen skaper problemer for elveeiernes næring, som er basert på sportsfiske etter laks og sjøaure i elver, og vi forventer at oppdrettsnæringen gjør en langt større innsats for å motvirke de skadene som den påfører vår næring.

Vi har registrert at FHL havbruk blir provosert av at villaksen fanges av rike sportsfiskere når den er klar til å gyte i vassdragene, og mener at regjeringens forslag minner mer om en plan for å verne laksefiskeren enn villaksen. All høsting er basert på et produksjonsoverskudd i laksebestandene.

Dersom det ikke er nok gytelaks til å fylle opp en elv med lakseunger og ta vare på laksestammens genetiske variasjon, skal det ikke åpnes for fiske. Alt laksefiske i elvene stanser i god tid før gytingen tar til i oktober-november.

Dette er et prinsipp som miljøvernmyndighetene legger til grunn i lakseforvaltningen og som vi støtter. Når FHL havbruk likevel provoseres av sportsfiskerne, så viser det at de verken respekterer våre kunder eller vår næring. Det er synd, for distriktene i Norge trenger all den næringsvirksomhet som den klarer å skape.

Det er om lag 200.000 sportsfiskere som hvert år fisker laks i Norge. På landsbasis bidrar laksefiske til en omsetning i størrelsesorden 500 millioner til en milliard årlig. Dessuten – fisketurisme i lakseelvene er basert på lokalt eierskap og kan ikke børsnoteres eller flyttes til Oslo.

FHL havbruk har rett i at villaksen rammes av en rekke tapsfaktorer og trusler som ikke oppdrettsnæringen er skyld i. Dette gjelder for eksempel vassdragsreguleringer og andre inngrep i vassdrag, sur nedbør, lakseparasitten Gyrodactylus salaris, bifangster av laks i smutthavet m.m. Disse tapsfaktorene er godt dokumenterte og blir fulgt opp gjennom forslaget til nasjonale laksevassdrag og i laksepolitikken for øvrig. Det er synd at FHL havbruk bruker disse tapsfaktorene som unnskyldning for ikke å rydde opp i egne miljøproblemer.

Norske Lakseelver støtter opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Med et par unntak er de 21 nasjonale laksefjorden som regjeringen har foreslått så små at de i stedet burde hete nasjonale lakseviker. Vi mener at størrelsen på flere av laksefjordene må økes betydelig for at de skal kunne oppnå full effekt.

Opprettelse av nasjonale laksefjorder løser ikke problemet med rømming og lakselus, men det er et fornuftig forvaltningsprinsipp at man ikke etablerer oppdrettsanlegg for laks utenfor de viktigste lakseelvene. Arbeidet med å bekjempe rømming og lakselus må intensiveres. Tiltak som settes inn på disse feltene må omfatte alle oppdrettslokaliteter, uansett om de ligger i en nasjonal laksefjord eller ikke.

Bakteriesykdommen furunkulose, som kom med laksesmolt fra Skottland i 1985, spredte seg i løpet av kort tid til mer enn 70 lakseelver. Det er en total feilvurdering av risikoen for smittespredning når FHL havbruk uttaler om opprettelse av nasjonale laksefjorder at dette er som å: « …vedta en løsning på et problem som vi ikke har». Spredningen av furunkulose viser nettopp at oppdrettsnæringen i Norge har dette problemet. Fisketransport og store oppdrettsvolum utenfor laksevassdragene medfører et stort potensiale for spredning av sykdomsorganismer. Norge har en lang kyst hvor det er god plass til å etablere nye laksekonsesjoner. Det vil være dirkete dumt og uansvarlig å etablere nye laksekonsesjoner utenfor de viktigste laksevassdragene.

FHL havbruks slagord «vern laksen og ikke fjorden» faller på sin egen urimelighet. Formålet med opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er ikke å frede villaksen, men å gi de viktigste laksestammene økt beskyttelse slik at de kan høstes til beste for sjølaksefiskere, elveeiere og sportsfiskere. De vassdragene som foreslås opprettet som nasjonale laksevassdrag representerer de mest tallrike laksestammene i Norge og har høyest verdiskaping med basis i villaksen.

Norske Lakseelver aksepterer ikke at vi må stoppe laksefiske i elvene fordi tapsfaktorene som oppdrettsnæringen påfører villaksstammene, og som kommer i tillegg til de andre tapsfaktorene, blir så store at villaksstammene ikke lenger produserer et overskudd som det kan høstes av. Her må oppdrettsnæringen vise ansvar!

Regjeringens forslag til nasjonale laksefjorder innebærer lite nytt i forhold til dagens regime for oppdrettsnæringen. Størrelsen på laksefjordene er omtrent like store som de gjeldende sikringssonene og tiltakssonene. Ingen oppdrettsanlegg pålegges å flytte ut og fiskerimyndighetene kan gi konsesjoner for oppdrett av marine arter i laksefjordene. Det er derfor vanskelig å se at regjeringens forslag til nasjonale laksefjorder skaper problemer for utviklingen av norsk havbruksnæring som helhet.

Det er forståelig at enkelte kommuner posisjonerer seg og lager støy når regjeringen nå deler ut 40 nye laksekonsesjoner. Det er imidlertid vanskeligere å forstå hvorfor FHL havbruk, som representerer hele havbruksnæringen, går så kraftig ut mot forslaget om nasjonale laksevassdrag og laksefjorder.