Fortsatt bitt av basillen

Ta godt vare på kone og barn i vinter. Behandle dem med silkehansker. Det er godt å ha noe tilgode

- en artikkel til glede og trøst for mange likesinnede laksefiskere, sakset fra Finnmark Dagblad.

I begynnelsen av juli fikk alle journalister i avisa beskjed om å skrive hver sin sommersak under vignetten «mitt sted». Altså en sak i «jeg-form» der journalisten forteller om stedet han eller henne aller helst tilbringer feriene sine. Jeg var aldri i tvil om mitt valg. Skrev om Altaelva der jeg har feriert i 26 år. Ærligheta, tru det eller ei, var påfallende i artikkelen. Røpet til og med at familien min, kone og tre barn, aldri har fått meg med på sommerferie uttafor Alta(elva). I ettertid kan man si at jeg ikke skulle ha utlevert meg så offentlig som jeg gjorde. Men tabben er gjort og i dag, fem uker seinere, er ferien over.
Siden jeg skrev «mitt sted» har kommentarene haglet. Enkelte laksefiskere var åpenhjertig glade. Et par har tatt meg andektig i handa og foretalte at jeg ikke sto alene med mine lidelser. Det viser seg nå at det er mange med samme lidelse som meg.
- Slik har jeg hatt det i mange, mange år. Elva suger meg til seg. Familien fortviler, kona truer med skilsmisse, men det ser ut til å gå bra. Jeg har heller ikke vært borte på ferie fra Alta på 20 år, sa en velvoksen laksefisker til meg dagen etter reportasjen sto på trykk.

En annen så på meg med sørgmodige øyne. Det var tydelig at mannen led da han sa:
- Kona ble nesten forbannet på deg da hun leste saken. Hun syntes det var greit at du hadde det slik, men hun ble forbanna fordi du fortalte det til offentligheten. Hun mente at resten av familien min ble utskjemt av å ha en sånn mann og far, sa mannen oppriktig. Tydelig at han ikke fant på det heller. For øynene var veldig triste. Han var også bitt av den store elvebasillen som heter laks. Personlig tror jeg det hadde vært en alvorlig diskusjon i mannens hjem etter artikkel min. De sørgende øynene fortalte meg at mannen hadde tapt diskusjonen mot kona. Og det var bare dager til han selv skulle ta teltet med seg og dra til elva. Klart han led.

En tredjemann kom til meg med tårer i øynene.
- Det e det bæste æ nån gang har læst på trykk om laksefiske. Sa mannen og fortalte at han ikke hadde de samme problemene som meg fordi han hadde valgt å leve aleina. Altså uten kone og barn.
- Jeg drar hvor jeg vil. Skal være med på 14 døgn i sommer. Slipper å forklare kone og barn hvor jeg skal og hva jeg skal gjøre, sa han. Og gliste så hele tanngarden syntes. Underleppa var så bred at det er rart at ikke munnen ble full av vann. For sommerens laksefiske har vært et sammenhengende orgie i våte klær.

Jeg skriver dette kun timer før jeg skal på nytt fiskedøgn i elva. Nerskjæra (Nedre Sierra) venter og der står det laks. Mange laks. Store laks. Synd den våte sommeren har sørget for alt for mye vann i mektige Skjæra. Forresten skulle ferien min vært over sist mandag, men et par døgn i elva gjenstår og da har man ikke tid til å jobbe. Godt jeg jobbet tre dager inn i ferien, så jeg har noe til gode. Kanskje ikke sjefene mine er enige i det, men hva så? Det er bedre å få tilgivelse enn tillatelse når jeg kommer tilbake på jobb.

De første 14 dagene av ferien var et sammenhengende mareritt for meg. Kanskje også for dem jeg bor sammen med. Hadde ikke fiskekort før 21. juli. Før det gikk jeg bare å trippet. Kjærringa holdt på å bli sprø. En dag kjørte vi vår datter til Karasjok på ferie der min søster og svigerbror bor. Tilsynelatende var turen kun for vår datters del. Jeg hadde imidlertid planen klar. I Finland selges det fluesneller av en spesiell type som ikke selges i Norge. Jeg måtte bare ha en av disse. Turde ikke si det til kona da vi startet, men ved ankomst Karasjok snek jeg inn et spørsmål om hun ikke syntes vi skulle kjøre til Kargasniemi å kjøpe litt kjøtt. Hvorfor ikke, svarte hun.
På andre sida av grensa lurte jeg meg inn i en av stedets to butikker og spurte om de hadde snella jeg jaktet på.
- Nei, men jeg tror de har den typen i Ivalo, sa kvinnen bak disken. Altså 130 kilometer lenger inn i Finland. Det blir 260 kilometer ekstra. Planen formen seg umiddelbart.

Tilbake i bilen, med litt finsk bacon, sigaretter, colabokser og noen pakker finske godterier, fyrte jeg av spørsmålet:
- Vi har så god tid. Skal vi ikke kjøre litt lenger så vi får slappet litt av? Kanskje finner vi tørka reinkjøtt i en eller annen salgsbod bortover veien?
- Ka e det nu du har planer om, svarte ho mor og satte €det €blikket på meg. Med en alvorlig mine svarte jeg som ingen ting:
- Ingen ting, vi kjører bare for artighets skyld.
Med et fåret flir rundt munnen startet jeg videre.
- Fiske, fiske, fiske, fiske.
Når kona mi skjønner at det er elva som plager meg uttaler hun alltid:
- Og du og det der fiske, fiske, fiske, fiske.

Jeg stoppet ikke bilen et eneste sekund før vi kjørte over brua i Ivalo. Så så jeg den, den lille sportsbutikken rett ved rundkjøringa. Svingte liksom innom utstillingsvinduet helt sånn tilfeldig. Og der lå den. Akkurat den laksesnella jeg jaktet på. Det tok meg tre sekunder å forsere inngangsdøra.
- Ka koste den der, spurte jeg og pekte på snella.
- I norske pæng, spurte han tilbake.
- Ja, jeg har kun norske.
- 545 kroner.
- Jeg tar to, sa jeg. Kona satt i bilen uttafor butikken.

På hjemveien lurte hun på hva jeg egentlig hadde kjøpt der inne.
- Bare et par sneller. En til Arne og en til meg selv, sa jeg.
Arne er en fiskekompis med en slitt snelle av samme merke kjøpt i Finland for tiervis av år siden. Nå får også han ny.

Så kom noen og tyvende juli. Fiskedøgnene startet og fulgte i rask rekkefølge. To døgn i Mikkeli. Et i Kista, Bollo, Skjæra, Slingerplassen. Regnet høljet ned. Dag ut og dag inn. Elva vaks seg stor. Likevel var fiskeforholdene gode. Lakser ble temmet på land. En veide nesten 20 kilo. Og den var blank og fin. Tatt på flue. Ikke rart man lider av feber. Laksefeber.

Onsdag var jeg tilbake på jobb. To dager for seint. Og det bare for å fortelle sjefene at jeg hadde flere døgn igjen å fiske. Måtte ha et par dager fri ekstra. Jeg var sliten i armene. Ryggen verket og ansiktet føltes som det var tullet inn i toy. Mangelen på søvn var påfallende. Skulle vært godt med fire uker ferie til.

Sommerens hendelser har ikke kurert meg vekk fra Altaelva. Neste sommer er jeg tilbake. Men før det har jeg et tips til alle som lider av det samme som meg. Ta godt vare på kone og barn i vinter. Behandle dem med silkehansker. Det er godt å ha noe tilgode. Det kommer flere somre etter dette. Slik gjør jeg det. Det har i alle fall virket hittil.

God helg